Dette er en historie om å løse ett problem, og snuble over løsningen til et annet.
Jeg har alltid vært glad i å løse ting med kode. Det føles veldig digg å kunne sette seg ned med en utfordring, utforske litt løsninger, og få en av dem i prod på rekordtid.
I april 2020 var jeg styreleder i borettslaget Åsaveien 1 på Majorstua. Det var midt i dopapir-krisa av COVID, og jeg hadde den takknemlige oppgaven å arrangere en dugnad. Ulempen var jo at man skulle holde seg langt, langt unna hverandre, og helst unngå direkte øyekontakt om det var mulig, mens man applauderte sykepleierne i bakgården hver lørdag kl 19. Hvordan i all verden kunne vi få bygården klar for 17. mai under disse omstendighetene?
Heldigvis hadde jeg en idé. Hvis man bare hadde en slags todo-liste, der man kunne se hva man skulle gjøre, hvem som jobbet med hva, og hva som var ferdigstilt, så kunne man jo egentlig gjøre disse oppgavene helt på egenhånd. Sett frem litt raker, koster, spader, malingsspann og blomster, så kunne jo folk gjøre det når det passet dem selv også.
Så jeg satt i gang. Takket være tekstforfatterkollega Erik Mathisen (en av de absolutt flinkeste folka jeg kjenner), fikk tjenesten navnet Sjau. Man kunne lage en sjau, definere oppgaver folk skulle gjøre, og dele informasjonen på borettslagets Facebook-gruppe.
Og det funka skikkelig bra! Jeg observerte fra bakgårdsverandaen, mens folk dro opp telefonen sin, scrollet seg gjennom oppgavene og fant den de likte best. Noen gjorde oppgavene sine midt på dagen, andre litt utover kvelden. Og i løpet av uken var vi jommen meg ferdig med alt jeg kunne komme på og enda litt til.
Siden jeg tross alt var initiativtaker, og folka i borettslaget kjente meg, kom de bort med tips til hva jeg kunne forbedre. Dagen etter var den nye forbedringen ute, og jeg kunne finne meg neste utfordring å løse. Eksempler på forslag jeg fikk var:
- "La oss kommentere på oppgaver, så vi kan si ifra om vi bare ble halvveis ferdige"
- "Jeg vil gjerne laste opp et bilde, så jeg kan vise hvordan det ble"
- "La meg logge inn med epost og passord – jeg liker ikke Facebook"
- "Jeg har ikke smarttelefon, kan jeg skrive ut oppgavelisten?"
Og gjett om jeg koste meg! Feature etter feature spratt ut, og folk ble mer og mer fornøyd.
Ryktet går
Uken etter fikk jeg høre av en kollega at de hadde sett posten min på hobbyprosjekt-kanalen vår i Bekk, og testa det ut rett borti gata. De hadde masse andre behov jeg ikke hadde tenkt på, som å kunne invitere folk via epost, eller la flere folk jobbe på en oppgave av gangen. Dette var fantastisk innsikt jeg kunne bruke til å fortsette å utvikle produktet mitt fremover.
Før jeg visste ordet av det, fikk jeg feature requests fra et plantelag i Nordland, og en telefon fra en kar som drev et båtopplag i Bærum. Og før dugnadssesongen var over hadde tjenesten fått flere tusen brukere! Makan så gøy det var.
Jeg brukte også litt humor og Facebook til å spre ordet. Dette var riktignok før ChatGPT, men jeg gjorde mitt beste for å komme på morsomme måter å tulle med dugnader på, via memes.
Mens jeg var i pappaperm gikk jeg også rundt i byen på trilletur med A2-plakater, som jeg klistra opp utenfor borettslag. Jeg er litt usikker på hvor bra det funka, men jeg følte meg i alle fall ganske morsom der vi trillet.
Det andre problemet
Men det var ikke bare på grunn av korona at dette var en god løsning for borettslag rundt om i landet. For det viser seg at selv om vi er et folk som er glad i dugnad, er det ikke alltid det passer torsdag kl 17. Av og til går det rett og slett bare ikke.
Men det er jo noe Sjau løste, egentlig helt uten å mene det! For med Sjau kunne man ha en liste med oppgaver man kunne løse når det passet en best. Man kunne sette opp en start- og sluttdato, og la folk bidra når det passet for dem.
I tillegg la jeg til støtte for å kunne kopiere en sjau fra ett år til et annet. Dette også viste seg å være noe som styreledere som meg selv hadde irritert seg over i lange tider. For hva var det man egentlig gjorde i fjor? Hva gjorde forrige styre? Det er det ikke så enkelt å huske på. Med mindre man brukte Sjau da – for da stod det svart på hvitt.
Litt om løsningen
Selv om jeg har delt om løsningen tidligere i både Digi og Kode24, så kan jeg kort oppsummere litt her.
Appen er en god gammeldags single-page app, bygget med React og Chakra UI. Jeg slang på noen fine animasjoner med Motion, og fikk hjelp til å lage noen kjempesøte illustrasjoner av en venninne av kona mi. Backenden (med både database og autentisering) var Firebase og Firestore, og mer var det egentlig ikke. For det er ikke alltid man trenger å lage så avanserte løsninger med den aller beste teknologien.
Veien fremover
Det er nå gått over fire år siden jeg startet med Sjau. Veksten har dabbet litt av, men jeg får stadig feature requests og folk som trenger hjelp med ett eller annet hver eneste vår og høst. Jeg gjorde en liten (stor) modernisering av kodebasen i våres, og gjør meg klar for å sette inn støtet frem mot våren.
Selv om tjenesten er gratis i dag, er det ingenting i veien for å finne måter å tjene penger på det. Jeg har rullet ut et lite eksperiment, der jeg kan komme på døra med alt det du trenger av både utstyr og materiell, og ser på forskjellige måter å gjøre det om til en abonnementstjeneste på, med flere features som er nyttige år etter år.
Det blir spennende å se hva fremtiden bringer. Jeg gleder meg i alle fall til vårdugnaden mer enn noensinne.
Test ut løsningen gratis på sjau.no.