Digitale ressurser er fysiske ressurser. Hver gang vi streamer en video, laster ned et bilde eller åpner en mail bidrar vi til utslipp. Valgene vi tar når vi designer en nettside, bygger infrastruktur eller skriver ny kode påvirker utslipp.
Datasentrene omtales som å være i “skyen”, men dette er ikke realiteten. Datasentrene er fysiske. De står på bakken i enorme fysiske bygninger, fulle av datamaskiner som tørster etter energi. Dette virker nærmest usynlig for oss. Det virker billig og utslippsfritt. Men det er det ikke.
Innenfor strategi- og forretningsutvikling har man klart å skape et tydelig fokus på bærekraft over de siste årene, og kommet et godt stykke på vei i arbeidet. Innenfor digital produktutvikling har vi derimot mye å hente.
90% av all dataen som genereres brukes aldri igjen tre måneder etter det er lagret, men det er ingen som sletter det. Dette kan omtales som digitalt søppel. I hvilket samfunn aksepterer vi at 90% av alle ressursene våre bare er rent søppel? Men det er kanskje ikke så rart at Internett-samfunnet ikke kvitter seg med søppelet sitt. Det er nemlig veldig billig å lagre det.
Videre oppgir 60% at hovedgrunnen deres for å bruke Internett er for å finne informasjon. Men trenger vi virkelig 7,5 millioner resultater på Google når man søker på bærekraft?
Hvorfor er dette egentlig så ille? Verdens datasentre står for 1% av det totale energiforbruket globalt. 1% høres kanskje ikke så mye ut, men det er faktisk like mye energiforbruk som verdens 4. mest folketette land, Indonesia, som har 250 millioner innbyggere. I tillegg til å bruke mye energi, krever også datasentrene store mengder vann til avkjøling, og ikke minst mye ressurser til utbygging og hardware. Du kan lese mer om datasentre i denne bloggposten.
De digitale produktene vi lager er også med på å påvirke utslipp i andre industrier. Ta for eksempel klesindustrien. Kulturen vår rundt sosiale medier har bidratt til at fast fashion har tatt av. Vi kjøper fem ganger så mye klær som vi gjorde for 20 år siden, og bruker de halvparten så lenge. På en annen side kan også de digitale produktene vi lager hjelpe brukerne til å ta bærekraftige valg. Dette kan for eksempel være ved å fremheve det mest bærekraftige valget, slik vi i dag gjør med nøkkelhullsmerking på sunne matvarer. Som designer, utvikler eller forretningsrådgiver har vi alle et ansvar til å tenke bærekraft når vi lager digitale løsninger.
I Bekk jobber vi med å finne ut hvordan vi kan lage de digitale produktene våre mest mulig bærekraftige. Vi har en dedikert Bærekraftslab hvor vi arbeider med konkrete problemstillinger for å finne ut hvordan vi kan løse noen av utfordringene vi står ovenfor. Her ser vi blant annet på hvordan vi kan måle digitale utslipp, noe som er en viktig forutsetning for å kunne vite noe om hvilke tiltak vi skal iverksette, og effekten av disse.
Konklusjon
Å tenke på bærekraft i digital produktutvikling burde ikke være et valg, det burde være en naturlig del av arbeidet vårt. For å komme oss dit, er det et stort fagfelt vi trenger å eksperimentere med, for å skaffe oss kunnskap og dele på tvers.
Vi håper at flere jobber med å bli mer bærekraftige i sin digitale produktutvikling, og at vi kan eksperimentere med ulike problemstillinger og dele kunnskap på tvers i bransjen.
Originalt skrevet av Ina Bjørnestad, med hjelp av Therese Borge Lied og Emilie Hallgren.